Kapittel 5, det siste..

om hvorfor han Oddvar ikke trengte kart når han skulle kjøre i Södertälje

om lange dager, lite hjemme, dårlige veier, elendige lønninger og fritt vilt for politiet og biltilsynet

 

Om morgenen er vi vel framme på hjemlige trakter, der man kan bli forstått og man kan prate med folk på et vettigt vis. På fergekaien blir vi stående en stund, jeg tar meg en spasertur, går innom en butikk kjøper ferske, varme kanelboller for å imponere Jarle. Vel tilbake i bilen kan Jarle fortelle at vi har fått et nytt oppdrag, vi skal til Södertälje, min hjemby. "Hurra, da slipper vi å bruke kart!" Vi skal laste pallebokser og emballasje på hovedfabrikken til Scania.

Da lar jeg hjernecellene få hvile, kutter ut tankene på de tre pedalene og tillater meg å drømme meg bort.

Etter at vi er ferdig lastet tar vi fatt på den siste etappen for denne gangen. Nå har vi omlag 50 mil igjen å kjøre, så igjen ble gassen tråkket i bunn. Vi krysser Sverige fra øst til vest, forbi plasser som Katrineholm, Ørebro og Karlskoga. Vi fortsetter på E 18 inn i Værmland forbi Karlstad, Grums og Årjæng for å kjører inn i Norge over Ørje. Ved tollstasjonen oppdager vi en luftlekkasje på en slange til tilhengeren som vi må reparere før vi kjører til Oslo. Vel framme i Oslo ser vi at det ene hengerhjulet er punktert. På med kjeldressen, her får man bruk for hele sin tyngde, for å få av hjulmutrene.

Vi vasker bilen og "pynter" den til Jul. Henger girlander overalt i førerhytta, og pynter veggene rundt køya med masse bilder av kvinnelige "julenisser" avbildet i strøk av verden hvor ikke behovet for klær er det viktigste. Man må jo glede dem som skal overta bilen og kjøre i jula. Bil og henger blir parkert på Nordan / Oslo der neste mannskap skal overta. Enda en tur er gjennomført. 9500 km på 14 døgn. Dermed var det hele over, og vi kunne forberede hjemreisen - med fly. Utrolig mange erfaringer rikere. Vi kommer hjem 1 vekke for jul.

Jeg drømmer om et samfunn hvor en ikke trenger å lure over grensene midt på natta som et dyr med høy skuddpremie, et samfunn hvor arbeidstid og priser er regulert og respektert av alle, hvor lønna er god og det finnes parkeringsplasser og serviceanlegg med dusj der blide, hyggelige mennesker finnes.

Lange dager, lite hjemme, dårlige veier, elendige lønninger og fritt vilt for politiet og biltilsynet. Vel, nok er nok - vi skal ikke la følelsene løpe av med oss, men håpe på at noen kan gi bedre løfte om et samfunn hvor yrkessjåfører blir sett på med aktelse, som noen av de viktigste menneskene i samfunnet.

Det løfte, kan gi varme og klarhet. Det hjelper å se utover - se bakover for å se framover.

En stor takk til Jarle - en person som man kan leve, bo og jobbe sammen med uten problemer.

Et kameratskap og et sjeldent flott samhold er kommet til sin ende. Nei, forresten, ikke til sin ende, men mer riktig som et minne man vil ha med seg resten av livet.

Post scriptum:
Han Oddvar har stort sett holdt seg heime de siste åran, der han e "en alminnelig bussjåfør" som kver dag kjøre skoleunga og andre rundt på Sør-Senja, prate med folk, tar bilda, sell bilda og kalendera, eller arbeide med fiskebåtregister for Tranøy kommune. Og drekk kaffi hos dem som byr.
red