Bjørn Are tester skumle ting:

De store farer som ligger på lur når man skal teste autopilot i Tromsøysundet

Skrekkscenario på jobb i to akte

 

I sommar hadde eg en artig opplevelse ute i Tromsøsundet med en sjark. Det va mykje artiar etterpå enn når det sto på, det må dokker ærlig tru meg på. Det e heilt sant, det va artiar etterpå.

1. AKT.

Innledning.

Det heile begynte da eg sku ombord i en sjark for å kalibrere autopiloten som eiaren sjøll hadde montert. Egentlig va heile greia plankekjøring, men først måtte eg komme meg ombord å få ta fatt på oppgaven.

Vel ute i Tromsøsundet på nordsia av brua begynte eg med kalibreringsprosedyren. Invikla greier, men som det så ofte gjør så oppstod det et problem: det va alt for stor sjy tell å få et vettig resultat. Eiarn av båten meinte at på sørsia av brua ville det være mykje bedre. Å vi dit. Joda det va mindre sjy, men ka hjelpte det oss? Ingenting! for på denna sia va det et anna problem, -nemlig sinnsyk sterk strøm. Ette fleire meslykka forsøk fant vi ut at vi kunne jo altids teste piloten mens vi gikk tell land og det gjorde vi. Det gikk ikkje så aller verst, piloten va nokka verr, -men ellers bra.

2.AKT
I sundet e det ei bru i veien midt i havet

Det va vel skjebnens ironi at gassvaieren skulle hoppe av mens vi gikk mot brua på vei inn, så no va gode råd dyre. Eiarn begynte å mekke, for det hadde han gjort før. Mens vi dreiv sakte mot brua, klarte han å rote i hop ei nødløsning. Han sku holde vaieren på plass å eg sku styre gjennom brua. På detta tidspunkt lå vi med breisia tell heilt oppi brua. Det kain tenkes at han angre litt på det i dag, -ja det at eg sku styre båten. Joda det sku eg gjøre, men det ingen av oss tenkte på va at autopiloten fortsatt stod på. Så kobla eg tell og ga gass. Det e no skrekkscenarioet verkelig tar av. Eg forsøkte å retta båten fint opp inn mot brua, men sia piloten stod på så gikk båten i kurs mot brukaret heilt av seg sjøll. Det hjelpt ikkje uannsett korr mykje eg rora. Det her e jo en situasjon som det ikkje lønne seg å få panikk i, men det e fan ikkje så lett å ikkje få det heller. Mens panikken røkka i sjælen og båten kom nærmar og nærmar brua, heilt tell det va ca 1 meter fra den totale kattastrofe. På detta tidspunktet va heile situasjonen ganske så marerittaktig. Man skulle jo tru at eg så livet passere i revy, men det gjorde det ikkje. Det einaste eg tenkte va, KORR e all den moralske støtta no når eg endelig hadde bruk for den. Nei då e den ikkje å oppdrive nei, men ellers så e det bære å velge å vrake.

Mens katastrofen nærma seg med lysets hastighet, hadde eg et av mine få lyse øyeblikk og klarte på hekta å rive båten i revers og averga kollisjon i siste sekund. Eg glømme enda ikkje blikket eiaren sendte meg. Det kain tenkes at han va et snev meir skrekkslagen enn meg.

Endelig fikk eg slått av den forbaska piloten og styre oss inn på trygt vann igjen. Mens eg gikk mot land tenkte eg på det som Nordlys ville ha skreve dagen ette om eg hadde troffe brua, eg såg det førr meg: Båt sank i kollisjon med Tromsøbrua. To hysteriske menn reddet. Heldigvis slapp eg å finne det ut.

Nok en sak man kain filosofere over, men eg trur ikkje det hjelpe her. Nei her e det nok bære aktiv hukommelses svikt som hjelpe. Ohoi.

Bjørn Are Ernstsen for Søndre Senniens Budstikke nesten i havsnød opptil fleire meter utfor kaien i Tromsø