Barndomsminne fra Rødsand –

torving på Tønnerten og firarstrengen

av Svein Torgersen

Torving

Under hele krigen og frem til ca 1951 var vi fire familier på Rødsand som torvet oppe på Tønnerten. En ca 260m fjellrygg på sørvest-siden av bygda. For en fire-fem-åring var dette utrolig spennende, med lomping, stikking, røysing og seting av torva, de farlige dammene, kaffekokingen, torvesjåene og alt det interessante naturen bød på der oppe. Vi var der hele dagene unntatt han onkel Reidar. Han måtte ha varm middagsmat. Når maten var ferdig, blåste tante Tora i en slags tåkelur nede. Den måtte ha gitt god lyd for den hørtes godt et par hundre meter inne på Tønnerten der vi torvet.

Veien opp gikk vanligvis via Heia og langs ryggen oppover der den gamle stien i dag er ryddet og merket og brukes mye av jakt- og turfolk (anbefales).

Torva ble lagret i sjåer der oppe. Utover høsten og vinteren ble torva lagt i nøter eller sekker og kjørt frem til den over 400m lange firarstrengen eller løypestrengen som vel mange kaller det. Her ble den ved hjelp av to heimsmidde kroker hektet på strengen og firt ned. Landingsplassen var like bak fjøsen til han Johannes Pedersen.

Firarstrengen

hadde vi unger mye moro med. Å høre lyden av og å se varmelågen etter krokene, ta imot torva nede, for ikke å snakke om de mange konkurransene om å entre lengst mulig oppover strengen for så å slippe seg ned eller å balansere som på stram line oppover.

Riktig skøy ble det da Steinar Pedersen, som var litt av en oppfinner, konstruerte en stol av et sykkelstyre slik at forhjulet rullet oppå strengen. Stolen kunne da trekkes oppover strengen ved hjelp av et tau ned til bakken. Det var imidlertid en vesentlig mangel ved denne stolen. Den hadde nemlig ikke brems. Bremsen var den/de som holdt i tauet på bakken.

Vi unger konkurrerte jo om alt mulig. Nå var det å tørre å bli dratt lengst mulig oppover firarstrengen i stolen. Rekordene merket vi av i bakken rett under. Så var det en dag jeg, han Ole, Helge, Jan, alle Jakobsen, Steinar og han Arne With skulle sette ny rekord. Arne og Steinar hørte til storongan og måtte selvfølgelig tøffe seg mest. Spesielt Arne. Han ville nemlig sette ny rekord. En uslåelig rekord. Det var å finne et langt tau og sette i gang å dra med Arne i stolen. Da vi var kommet nesten opp til torvesjåen hans Hans Jakobsa, ca 60 m ovenfor elven, begynte Arne å vise nervøse tendenser. Men oppildnet av oss nede på bakken, at han da ikke måtte være noen bleikfis, bar det videre oppover. På bakken var vi kommet godt forbi Hans Jakobsasjåen og høyden opp til Arne vil jeg anslå til i hvertfall 45 m. Nå ville Arne absolutt ikke mer og vi på bakken fant å stoppe der mens leken var god – trodde vi. Vi merket en tiltakende panikk oppe i stolen og fikk det travelt med å få Arne ned. I fullt firsprang la vi av gårde bortover myrene med tauet i hendene, Ole, Helge, Jan, Steinar og jeg. Så var det når vi kom til det store sjettaurshollet like nedenfor Hans Jakobsasjåen at det skjedde. Alle vi småungan snublet nemlig i sjettaurn, datt og mistet tauet. Alene fortsatte Steinar videre i et rasende tempo, for tyngdeloven gjaldt jo her også. Ned mot elven gikk det samme veien med ham som med oss andre og Arne stakker, uten brems fikk han en voldsom fart nedover mot landingsplassen med det løse tauet etter seg i luften. Arne hylte og skreik og mistet kalosjene på sin ville ferd nedover, mens vi - full av sjettaur i flikan - skrekslagne ble vitne til en halsbrekkende scene. Utrulig nok var Arne, i den livsfarlige situasjon han plutselig var kommet i, klartenkt nok til å handle rasjonelt. Han hengte seg etter hendene i stolen slik at hele kroppen ble frigjort og da bakken nærmet seg begynte han å "springe" i luften. Dette var lurt for da han møtte bakken klarte han å springe noen meter og reduserte dermed trykket noe før han falt om kull i flere rundkast. Brølte Arne på sin ferd nedover så ble ikke lydnivået mindre etter at han kom til hektene – for det gikk jo heldigvis bra. Vi har vel aldri noensinne verken før eller senere fått så mye kjeft av noen. Og likere ble det ikke da onkel Reidar, som måtte ha bivånet det hele fra kjøkkenvinduet, kom settenes bortover og ga oss en skikkelig overhøvling. Som ti-åringer lærte vi mange nye ord, men aller best husker jeg onkel Reidars første kommentar: E dokker bidd steine tuillat.